Kjølehaling

Legger ved litt om kjølehaling:
Å kjølhale kan også bety å krenge en båt kraftig slik at den ene sida av kjølen kommer over vann. En kan dermed etterse og reparere skroget på én side av gangen. Krengingen oppnås ved hjelp av kraftige taljer og halinger som festes mellom mastene, skutesida og land, det vil si mot en kai, en strand eller et svaberg med helling eller en holk eller pram med kran. Kjølhaling ble foretatt først og fremst for å stoffe og tette bordkledningen med drev og bek, såkalt kalfatring.
Seilskuta Stockholmsbriggen i tørrdokk, sluseporten er bak fotografen.
Metoden med å vippe kjølen fri fra vannet har vært vanlig langs hele norskekysten, og det er mange lokale stedsnavn som antyder hvor kjølhalingen foregikk. Navn og betegnelser som «Bekhus», «Bekhuskai» og «Steinkar» antyder at det har vært kjøhaling av båter like ved. På flere sjøfartsmuseer er det utstilt kjølhalingsblokker, det vil si ekstra grove blokker med en skivediameter på rundt en halv meter. Slike blokker ble rigget med løper for å lage de kraftige taljene som trengtes for å krenge store skuter 40, 50, og kanskje 60 grader.
I stedenfor kjølhaling brukes i dag slipp, der hele farkosten heves opp på land, eller dokk, en pongtongkonstruksjon eller et basseng med sluseporter (tørrdokk) der skipene kan laste, losse eller repareres.